Dataspill som kompetanse på CVen

For noen dager siden dukker det opp en post i LinkedIn-feeden min som fortjener mye mer oppmerksomhet enn den tilsynelatende har fått. Den burde fått spalteplass i nasjonale medier og eksperter burde diskutert frem og tilbake hvor galt eller bra dette er.

Saken er at Manpower nå legger til rette for at de erfaringene Manpowers kandidater har tilegnet seg fra dataspill blir realkompetansevurdert og denne erfaringen presenteres på kandidatenes CV og den skal være en hjelp i jakten på relevant arbeid. Om dette er et permanent tiltak, eller en kortvarig kampanje kommer ikke helt klart fram på Manpowers nettside spillerfaring.no.

De aller fleste, i hvert fall i min generasjon, vil nok tro at nå har verden gått helt av hengslene. Men faktum er at det er ikke sikkert at dette dumt – så lenge det gjøres på riktig måte.

Det har i stor grad falt på bemanningsselskapene å vurdere kompetansen og skaffe arbeid til personer som har hatt utradisjonelle karrierer eller som har behov for bransjeskifte. Det kan være idrettsstjerner som legger opp eller ingeniører som går fra bygg og anlegg til oljebransjen og tilbake igjen.

Det er derfor ikke unaturlig at bemanningsbransjen er i forkant og ser etter måter å tilnærme seg kommende generasjoner på. At man lærer noe, eller tilegner seg noen egenskaper som kan være nyttige i det virkelige liv gjennom å spille er helt sikkert rett. På samme måte som man også kan lære egenskaper man helst ikke skal ta med seg videre i livet.

Jeg har full tiltro til at Manpower klarer å skille ut det gode fra det dårlige. Og det er nok heller ikke tenkt slik at spillene skal listes som kompetanse på CVen. Det er nok mer en vurdering av tilegnede egenskaper i kombinasjon med hvem kandidaten er. Jeg har mindre tiltro til at arbeidsgivere og oppdragsgivere lar dataspillerfaringen telle når kandidater vurderes mot hverandre.Det hele kommer nok an på hvordan kandidaten blir solgt inn.

Nå er risikoen til stede for at bekymrede foreldre får enda mere å stri med når ungene finner ut at timene på rommet er verdifulle for CVen. Og det vil falle på foreldrene å forklare livets realiteter for de håpefulle. Det er nemlig slik at disse ferdighetene står seg ikke alene. Foreldrene må forklare barna sine at tradisjonell kunnskap er det viktigste.

Men faktum er at dataspill lærer deg en hel del om planlegging, strategi, taktikk, samarbeid, planlegging, koordinasjon, nøyaktighet, improvisering og mye, mye mer. Og de fleste vet ikke om at de lærer noe mens de holder på. Hadde de visst det, hadde det kanskje ikke vært så gøy.

Læring gjennom spill ble omtalt i VG tidligere i år i en artikkel om en dropout fra videregående som ved hjelp av spillbasert opplæring nå har gått ut av videregående med toppkarakterer og er klar for biologistudier ved universitetet.

Det ble brukt vanlige kommersielle spill i denne opplæringen. Ikt-huset i Oslo har knyttet undervisningsopplegg i bl.a. norsk, engelsk, samfunnsfag og matematikk til disse spillene ved hjelp av lærere som selv har spillinteresse. Her har Ikt-huset tatt konsekvensen av dagens spillvirkelighet og tilbudt kunnskapsformidling i en setting som appellerer til de som ikke finner seg til rette i dagens læringsarena. Og dem vil det bli flere av.

Det gledelige her er at denne opplæringsmuligheten ble omfavnet av et lokalt NAV-kontor og tilbudt personer som hadde nytte av den.

I fjor hadde NRK en artikkel om en 18-åring fra Hedmark som nå spiller League of Legends profesjonelt i USA etter å ha sluttet videregående for å spille på heltid. Det kreves modige foreldre for å godkjenne dette valget. Det er liksom enklere å få aksept dersom en er god på ski.

Som mange pensjonerte idrettsstjerner vil nok denne karen mot slutten av karrieren få jobbtilbud fra sponsorer og leverandører. Men som mange andre pensjonerte idrettsstjerner er det ikke usannsynlig at han vil trenge en realkompetansevurdering når karrieren er på hell.

Og går det helt skeis, så har WHO lagt til dataspillavhengighet (Gaming disorder) på sin liste over psykiske lidelser, så da blir det kanskje hjelp å få andre steder.

Som nevnt vil mye av veiledningen falle på foreldrene når det gjelder hvor mye og hva barna skal få spille. Mange av kranglende rundt dette har nok grunnlag i foreldrenes manglende forståelse av hva ungene faktisk holder på med.

Dette vil endre seg etter hvert som spillgenerasjonen selv blir foreldre. Kanskje vil også skolen etter hvert innse at metodikken det undervises etter er foreldet og krasjer helt med hva som skal til for å fange barnas interesse for fagene som skal læres.

Men dessverre er kanskje både Manpower og Ikt-huset akkurat litt forut for sin tid med sine tilbud. Jeg håper de ikke er det.

Artikkelen er stengt for kommentarer. Vil du  kommentere direkte til meg kan du bruke skjemaet på kontaktsiden. Jeg vil svare så fort jeg kan. Jeg setter også pris på om du deler artikkelen på sosiale medier.

Les også disse artiklene: