Jeg var en gang i et møte der vi ble vitne til et fascinerende skue. Dette var et relativt viktig møte der flere rammeleverandører var innkalt til vår kunde for å få oppdateringer og informasjon. Denne spesielle kunden hadde den gode egenskapen at de var ekstremt gode på å sende ut all gjennomgått informasjon og møtereferater til deltakerne i etterkant.

Da alle hadde satt seg og de som ikke allerede kjente hverandre hadde hilst, satte en av leverandørdeltakerne i gang med å hente opp en gedigen bærbar PC fra vesken. Denne trengte strøm, må vite, så hun ble kravlende under bordet for å finne en stikkontakt. Deretter ble hun gjennom møtet sittende å klapre ned sitt eget møtereferat på et langt fra lydløst tastatur til så mye irritasjon at hun til slutt ble spurt om hun ikke kunne holde opp.

For min egen del har jeg også prøvd å bli digital i møter. Dessverre er jeg sånn skapt at når jeg skriver må jeg vekselvis kikke på både tastatur og skjerm for å se hva jeg holder på med, så jeg fant tidlig ut at det ikke gjør seg i møter. Men jeg har prøvd litt av hvert.

Rundt årtusenskiftet var jeg så heldig å ha tilgang på et godt utvalg av gadgets. Jeg var tilknyttet en IT-avdeling i et stort bemanningsselskap, og siden jeg reiste mye rundt i Skandinavia for å samordne interne rutiner og datasystemer fikk jeg en del greier til test.

Det startet med en HP Jornada 720e. En bitteliten datamaskin med tastatur og skjerm, internettilgang og alt som trengtes. Jeg prøvde den i noen møter, men fikk rare blikk av den ene halvparten av deltakerne, mens den andre halvparten også ville ha en sånn, så jeg pakket den vekk og gikk over til papir. Etter det ble den kun brukt til mail.

Den neste gadgeten var en Compaq Aero 8000. En genial mini-laptop som var langt forut for sin tid. Nesten fullverdig tastatur, SSD-disk (riktignok en minimal en), god skjerm etter datidens krav, den startet på et blunk og var totalt lydløs. Den ble dessverre ingen suksess for Compaq. Folk var ikke modne for den slags.

Så hva gjør jeg nå i møter? Vel, jeg har min iPad med eller uten påhengt tastatur, men jeg lar den stort sett ligge. Det tar for mye fokus vekk fra det viktige som foregår. Jeg vil ikke sitte med nesen ned i den og se ut som jeg ikke bryr meg om noe annet, når noen faktisk har tatt seg tid til å stille opp for å snakke med meg.

Innimellom trår jeg til og noterer på papir med min impulskjøpte LiveScribe smartpenn som bluetuter alt jeg skriver til en app på iPaden eller iPhonen. Men pennen er tykk som en cubansk sigar, kan gå tom for batteri og må dessuten ha svindyrt spesialpapir for å virke. Den tiltrekker seg også oppmerksomhet ut over det som er viktig i møtet. Det kan riktignok være en åpning til en litt mer løs og ledig tone i møtet, men ikke alle har egenskapen til å la seg fascinere av en gadget, så det er sjelden det skjer.

Derfor bruker jeg papir. Enten det som er tilgjengelig i møtet eller min trofaste Moleskine som nesten alltid er med meg uansett hvor jeg drar. Hemingway brukte Moleskine notatbøker, så da må notatene bli bra.

Papir er tilgjengelig, går ikke tomt for strøm, tar stort sett ikke fokus bort fra det som er viktig, og om du ikke vil gi slipp på den digitale verden finnes det uendelige måter der du i etterkant kan digitalisere notatene dine. Og ikke minst – papir kan rables på når møtene er kjedelig. Rabling er sosialt akseptert i kjedelige møter, Candy Crush er ikke.

Ønsker du å kommentere artikkelen, finner du kommentarfelt litt lengre nede på siden. Vil du heller kommentere direkte til meg kan du bruke skjemaet på kontaktsiden. I begge tilfellene vil jeg svare så fort jeg kan. Jeg setter også pris på om du deler artikkelen på sosiale medier.