Innovasjon som sluttpakke

I løpet av de gode årene i oljebransjen har vi sett utallige eksempler på ingeniører og andre som har sluttet hos sin arbeidsgiver for å bli gründer med et produkt de sannsynligvis har gått svanger med en stund. I mange tilfeller blir ideen en suksess og det endelige produktet solgt til mange kunder, inkludert gammel arbeidsgiver.

Er man i et arbeidsforhold er det oftest klart definert hvem som eier ideene dine. Om du ikke har lest det med liten skrift i kontrakten enda, er det på tide å gjøre det før du gjør det kjent at du har kommet på noe lurt.

Det er vel stort sett kun innenfor medisin en ser eksempler på at det finnes opp ting i arbeidstiden, og at patenter deretter blir tatt ut i eget firma og drevet parallelt med ansettelsesforholdet.

Medarbeiderdrevet innovasjon bør selvfølgelig være et satsningsområde for teknologibedrifter spesielt, men også for bedrifter innen enhver annen bransje. Men for å få det til må det være et sterkt tillitsforhold mellom bedrift og arbeidstaker, det må være belønningssystemer til stede, og de kontraktuelle tingene må være på plass i bakgrunnen uten overraskende ting med liten skrift.

I IT-bransjen har man hos enkelte store aktører innført «playtime» for de ansatte. Dette er en del av betalt arbeidstid der den ansatte får bruke bedriftens fasiliteter til egne prosjekt uten begrensninger. Fører prosjektene fram til noe, kan den ansatte gjøre hva han vil med det, men ofte blir det solgt eller gitt tilbake til bedriften og ansettelsesforholdet fortsetter som før.

Det å bli gründer er for mange et uoverkommelig langt steg å ta. Man setter hus og heim i økonomisk spill, bruker sparepenger og lånte penger i håp om en uviss inntekt en gang i fremtiden. Ikke alle har verken økonomiske muskler, risikovilje eller risikoevne til dette.

Og dessverre er det slik at kombinasjonen av geniale ideer og mulighet til gjennomføring ikke alltid befinner seg i en og samme person. Derfor finner man gjerne sammen med en økonomisk partner, men ender da opp med å måtte gi slipp på en del av eierskapet til ideen og dermed gir man også slipp på premissene for videreutviklingen.

Rundt om i Norges bedrifter går det garantert mange og ruger på geniale ideer som aldri blir noe av fordi man ikke er «gründertypen» og heller ikke har tilgang på det nødvendige nettverket som kan hjelpe en i gang. Dette er ideer som aldri blir noe av og som vil forsvinne i glemselen.

Samtidig befinner mange teknologibedrifter seg nå i et limbo der de mangler oppdrag, men prøver så godt de kan å holde på nøkkelansatte med den kompetansen som behøves når oppdragene kommer. Andre ansatte får sluttpakke og går, og om de hadde en ide som kunne danne grunnlaget for ny virksomhet er det godt mulig at sluttpakken må brukes til inntektssikring fremfor innovasjon.

Hva om man på en eller annen måte kunne gi de ansatte som ønsker det en mulighet til å bruke bedriftens fasiliteter og kompetanse til å utvikle egne ideer og prosjekter i en fase der bedriften ellers ville nedbemannet eller gått på tomgang?

Kanskje ville dette skape engasjement og positiv stemning i gangene i en bedrift som ellers ville vært preget av pessimisme og av at ansatte søker seg vekk uavhengig av fremtidsutsiktene internt. Kanskje kunne det ut fra dette oppstå nye produkter og forretningsområder som kan gi bedriften nye bein å stå på.

Det er helt klart både praktiske og økonomiske utfordringer for alle parter ved et slikt initiativ. Og kanskje også juridiske utfordringer. Men å bruke penger på å sende iderike ansatte med årelang kompetanse og bedrifts- og bransjeinnsikt ut av huset med sluttpakke, kontra å tilby dem et miljø der de kunne utviklet sine ideer i et kjent og støttende miljø kan umulig være lurt.

Det er snakk om å omdisponere midler, tenke nytt og ta litt risiko. Er det noen som tør?

Artikkelen er stengt for kommentarer. Vil du  kommentere direkte til meg kan du bruke skjemaet på kontaktsiden. Jeg vil svare så fort jeg kan. Jeg setter også pris på om du deler artikkelen på sosiale medier.

Les også disse artiklene: