I forrige artikkel tok vi opp problemstillingen rundt eierskap til LinkedIn-kontakter opparbeidet i et arbeidsforhold. Jeg har spurt en av norges mest erfarne LinkedIn-brukere, Edgar Valdmanis, og her er hans synspunkt i saken (gjengitt i sin helhet og uredigert):

Jeg blir litt forbauset over at disse spørsmålene fortsatt dukker opp. Jeg har i mange år anbefalt at virksomheter utformer en policy når det gjelder ansattes bruk av sosiale medier. Her bør det inngå hvordan virksomheten håndterer firmasider og –profiler på de ulike stedene, og hvordan ansatte opptrer på sine personlige profiler. Jeg opplever dessverre ikke at mange virksomheter følger dette rådet.

Jeg har i mange år anbefalt at virksomheter utformer en policy når det gjelder ansattes bruk av sosiale medier

I en skriftlig policy burde det blant annet fremgå at personlige profiler er akkurat det – personlige. De tilhører dermed den enkelte. Både ved ansettelse i virksomheten, og ved fratredelse. Det er ikke noe virksomheten kan nyttiggjøre seg på noe vis. Jeg forsøker å forklare i det følgende.

Kunder og prospects skal registreres i et CRM-system, eller annet register som virksomheten eier. Her registreres etter avtale all forretningsmessig kontakt med disse virksomhetene og deres kontaktpersoner. Utgående salgstelefoner, inngående forespørsler, møteavtaler, møtereferat, tilbud og eventuelle aksepter eller salg.

Som regel er ”Virksomheten” øverst på et kundekort, med en eller flere kontaktpersoner listet opp på det samme kortet. Det er gjerne en markering som angir ”hovedkontaktperson”. Riktig bruk av CRM-systemet gjør at en ny selger fra virksomheten som eier systemet kan gå inn og overta en kunde på kort varsel, fordi han kan lese seg til det meste av viktig informasjon

LinkedIn skiller seg fra dette på flere områder:

Kontakten er en person, ikke en virksomhet.

Kontakten kan være en person man traff i går, eller for flere år siden. Det kan være en man har tett forrretningsmessig kontakt med, eller kun personlig kontakt med. Møtereferater, tilbud og lignende har ingenting på LinkedIn å gjøre.

Man kan ha flere kontakter innen samme virksomhet, men disse registreres ikke i noen form for hierarki, og opptrer ikke på samme ”kundekort”.

Med bakgrunn i dette gir det ingen mening å overta en annen persons LinkedIn-profil med tilhørende kontakter. Det er en ubrukelig database.

For å bruke meg selv som eksempel:

Jeg holder jevnlig foredrag om LinkedIn på høyskoler og universitet. Ofte sender flere av studentene en LinkedIn-invitasjon i etterkant, og jeg godtar selvfølgelig disse. Noen år senere er studenten ute i jobb, uten at det gir noe kunde-/leverandørforhold. Selv inviterer jeg kunder, og like ofte personer jeg ”treffer” i diskusjonsgrupper. Og jeg inviterer, og blir invitert av, folk jeg treffer på seminar. Noen følger jeg opp, noen renner ut i sanden. Noen blir over tid kunder. Noen blir venner, men ikke kunder. Noen forblir perifert bekjente. Det er ingen strategi eller ”masterplan”, men mye tilfeldigheter som spiller inn.

Dermed er mine LinkedIn-kontakter en broget forsamling som betyr mye for meg, men vil være meningsløs å overta for en kollega.

Det ville være bedre om ledelsen engasjerte seg i å forstå dagens digitale kommunikasjon, og hvordan man nyttiggjør seg den på beste vis.

Et nøkkelord er kommunikasjon. Gjennom kundeforhold og CRM-system har jeg profesjonell kommunikasjon med folk. Gjennom LinkedIn har jeg personlig kontakt. Dersom arbeidsgiveren tiltvinger seg tilgang til denne kommunikasjonen kunne han like gjerne avlytte alle mine telefonsamtaler døgnet rundt. Det er både meningsløst og et overtramp.

De som ikke forstår det, demonstrerer sviktende ferdigheter på kommunikasjon generelt, og på digital kommunikasjon spesielt.

Det ville være bedre om ledelsen engasjerte seg i å forstå dagens digitale kommunikasjon, og hvordan man nyttiggjør seg den på beste vis. Ledelsen burde utforme en skriftlig policy for ansattes opptreden i digitale og sosiale kanaler, og oppfordre til at alle er aktive for å høste erfaringer med det. Denne policyen bør ligge som vedlegg til alle ansettelsesavtaler. Den bør spesifisere at personlige profiler eies av den enkelte og at eierskapet fortsetter ved fratredelse.

Så kan en advokat rådgi om hvordan man formulerer ansettelsesavtaler for de ansatte som har kundekontakt, og der man ønsker regulering av kontakt ved fratredelse, karantene eller lignende. Det gjelder uavhengig av sosiale medier.

Også uavhengig av sosiale medier burde man oppfordre ansatte til å bygge nettverk, både ”in real life” og på plattformer som LinkedIn og Facebook. Ved bevisst innsats her, vil en del av kontaktene helt naturlig utvikle seg til kunder, som da registreres i CRM-systemet.

Da har man vist en profesjonell holdning til ansettelse, fratredelse, kunder og kommunikasjon, både generelt og i digitale kanaler spesielt.

 

Edgar Valdmanis. Foto: trondheggelund.no

Edgar Valdmanis. Foto: trondheggelund.no

Edgar Valdmanis er businessblogger og en mye brukt foredragsholder innen nettverksbygging og LinkedIn spesielt. Han ga våren 2014 ut boken How to Network Better, som kommer i norsk utgave høsten 2015.
Han holder dessuten mange foredrag og kurs i presentasjonsteknikk, og tar også konferansieroppdrag.

 

 

Artikkelen er stengt for kommentarer. Vil du  kommentere direkte til meg kan du bruke skjemaet på kontaktsiden. Jeg vil svare så fort jeg kan. Jeg setter også pris på om du deler artikkelen på sosiale medier.

0 Shares
Tweet
Share
Share